Gann II - DS «Finmarken»

Gann II - DS «Finmarken»

Vesteraalens flaggskip og første fartøy gjennom Risøyrenna 

VESTERAALENS NESTE STIKK
Vesteraalens Dampskibsselskab var rederiet som hadde startet hele Hurtigruten. Trasig var det derfor, flere år etterpå, når de andre tre rutekontraktene gikk til andre selskap. VDS forsto alvoret i situasjonen, og var fast bestemt på at noe måtte gjøres. Målet var at neste utlyste kontrakt ville gå til VDS.

I 1911 gikk Bergen - Vadsø-anbudet til VDS. Selskapet satte inn det to år gamle dampskipet "Richard With" inn på ruten. Dette var kun en midlertidig løsning, da planene var å bygge et nytt, storslagent skip for anbudet. Allerede i august 1911 bestilte VDS et nytt skip fra datidens mest erfarne passasjerskipbygger; Trondhjems Mekaniske Verksted.

DS «FINMARKEN»

Den 7. september 1912 hadde skipet sin første prøvetur. Hun hadde allerede blitt døpt "Finmarken", og var nå klart for tjeneste i Hurtigruten. Ved leveringen til VDS, var dette det meste påkostede og staselige skipet bygd ved et norsk skipsverft. "Finmarken" ble bygget samtidig som "Titanic", og hadde noe av den samme stilen i innredningen.

"Finmarken" ble grundig beundret av mange da hun seilte nordover på sin jomfrutur. Aldri hadde ruten hatt maken til skip, og dette la folk tydelig merke til. Med Kaptein Fredrik O. Hegge på broen, stevnet de ut fjorden. Det store, stolte skipet var hvitmalt, utsmykket med to svarte, akterhellende master. Broen, som forøvrig var hevet ett dekk, var utvendig belagt med teakverk. Bak broen og bestikklugaren sto en høy skorstein med Vesteraalens blå belte påmalt. Noe av det nye på skipet, var et promenadedekk fra broen til hekken. Den flotte innredningen var klassisk inndelt, med førsteplass helt akter, andreplass midtskips og tredje forut ved banjerdekket. I tillegg var skipet bygd med lasterom forut og akter. For skipet sin del var dette starten på en spennende historie, og mange år i hurtigrutens tjeneste. Det var sannsynligvis få, om så noen, som kunne se for seg det dette nybygget skulle få ta del i som hurtigruteskip. Skipet var nå hurtigrutens flaggskip.

NEDGANGSTIDER OG OPPTURER

"Finmarken" hadde flere gode år i ruten, men i 1916 begynte det å gå nedover. Alle rederier og skip merket presset, og folk begynte å tvile på om Hurtigruten ville bestå. På grunn av første verdenskrig steg prisene, kull ble mangelvare og faren for en krig i Norge var tilstede. Hurtigruten var kanskje ikke en så god butikk som man hadde håpet på. Fra 1916 og ett år fremover ble ruten drevet med store tap, og nye løsninger måtte skapes. Her måtte det til tilstrekkelig samarbeid mellom alle rederiene. Fra 1917 og frem til 1923 ble ruten drevet på statens regning, men alle rederiene beholdt administrasjonen for skipene.
Selv om Hurtigruten nådde bunnen på denne tiden, var det også flere oppturer - spesielt for "Finmarken".  Hurtigrutens far, Richard With, ble stortingsmann etter karrieren som skipper. Han var sterkt for en mudringskanal som kunne åpne Risøysundet, og dermed lage en ny lei for Hurtigruten. Inntil nå hadde skipene gått opp Tjeldsundet, med Lødingen som anløpshavn. Det tok 11 år fra arbeidet startet til åpningen kunne skje.

23. juni 1922 gikk "Finmarken" fra Trondheim. Det var flere inviterte gjester om bord, blant annet Kong Haakon, lagtingspresident Jahren, stortingsrepresentanter fra Nord-Norge, samt Richard With selv. Dette ble en uforglemmelig reise oppover kysten, og kan sammenlignes med TV-suksessen "Hurtigruten minutt for minutt". På turen oppover kysten var det mange småbåter som sluttet seg til ferden, og den 26. juni eskalerte det maksimalt.

26. juni hadde "Finmarken" ankommet Vesterålen. Nå var det klart for åpningen av Risøyrenna. En konvoi på over 400 fartøy skulle åpne kanalen ved å seile gjennom. "Finmarken" var første skip og ledet konvoien. Kapteinen fra "Finmarken" sin jomfrutur, Kapt. Fredrik O. Hegge, sto på broen og los Anders Holthe loset skipet. Holthe var los med Richard With på Hurtigrutens første tur i 1893.

Baugen kuttet de 80 meter lange nasjonalfargede båndene, og "Finmarken" ga et støt i fløyta. Med en ekstra salutt fra marinefartøyet "Heimdal", ble Risøyrenna erklært åpnet. "Heimdal" hadde også en spennende historie, etter å ha blitt brukt som kongeskip fra Kong Haakons ankomst til Norge i 1905.

Selv om Risøyrenna nå var åpnet, ble det besluttet å legge én anbudsrute via Lødingen. Denne kontrakten gikk til Ofotens Dampskibsselskab.

MEDGANG, KRIG OG MOTGANG

Fra 1930-tallet og utover kom det flere nye og større skip i Hurtigruten, og "Finmarken" måtte gi fra seg tittelen som flaggskip. Mer moderne skip som "Lofoten" og "Prinsesse Ragnhild" overtok. Det skal likevel understrekes at skipets popularitet ikke minsket, og hun beholdt lenge sin posisjon som folkets favoritt.

Hun hadde mange år i regulær drift, men i 1936 hadde skipet en grunnberøring. Den 4. desember gikk "Finmarken" på grunn ved Stokmarknes. Hun kom raskt i rute igjen, og fortsatte i tjeneste oppover kysten.

Den 9. april 1940 var "Finmarken" på sørgående rute, ved Måløy. Skipet deltok i troppetransport til Nordfjordeid, men etter dette oppdraget ble hun skjult i Hyen. På denne tiden hadde hun 8 personer om bord, alle som mannskap, med kaptein Falck som øverstkommanderende. Til alt hell var det tåke denne dagen, så "Finmarken" kunne seile ubemerket ut fjorden før tyskerne ankom Sandane. Falcks plan var å seile over til Shetland, men det ble fort klart at bunkersbeholdningen var for liten. Det ble derfor besluttet å seile nordover.

9. mai, én måned etter angrepet, ankom et gråmalt, ugjenkjennelig skip Stokmarknes. Om bord var det nå tomt for kull, men beholdningen ble fylt opp til kai. Det var fortsatt ikke et mål å bli liggende til kai i Norge, og en ny seilas var under planlegging. Den 8. juni la "Finmarken" fra kai, med Storbritannia som mål. Hun ble etter en liten stund tvunget tilbake av fly, i tillegg til at en bombe skadet skutesiden. Når kapitulasjonen var et faktum lå skipet på verksted i Tromsø.

Det ble bestemt at Hurtigruten skulle holdes gående gjennom hele krigen. "Finmarken" var ett av de tre skipene som holdt det gående alle fem årene, nesten uten avbrudd.
I mars 1941 hadde engelske og norske soldater et kommandoraid i Lofoten, spesielt i Svolvær. Dette var egentlig et øvelsesraid før D-dagen, men ble også en overtakelse av flere områder i nord. Det ble kamper med flere hundre soldater, og skip ble senket. Midt i dramaet denne dagen dukket det opp et rutegående passasjerskip. Svolvær var destinasjonen for skipet; "Finmarken" var i rute.

Høsten 1944 deltok "Finmarken" i tvangsevakueringen av Nord-Norge. Dette var dramatiske aksjoner som pågikk, men for "Finmarken" selv gikk det hele greit. Det var tyskerne som rekvirerte skipet til dette oppdraget, men ingen skader ble rapportert. Hun ble satt inn i Hurtigruten igjen etter at oppdraget var utført.

I mars 1945 var hele Hurtigruten omgjort til ukentlige seilinger mellom Trondheim og Tromsø. "Finmarken" var svært slitt etter krigen, og den 8. mai lå hun på verksted i Harstad. En ombygging var sterkt nødvendig, og Götaverken i Gøteborg fikk oppdraget. Den 26. november kom hun inn til Bergen på sørgående rute. Etter å ha losset skipet ble hun lagt opp i Vågen. Noen dager senere seilte hun til Fredrikstad, og fortsatte senere til verftet. Ombyggingen tok lang tid, og mye skulle gjøres. I tillegg til ny oljefyring, var det også lugarer og salonger som kom på plass. Etter en siste dokking i Oslo, kom "Finmarken" inn i rute igjen den 15. november 1946.

PENSJONERING OG SALG

Med ombyggingen økte komforten, og populariteten var fortsatt til stede. Selv om skipet begynte å dra på årene, holdt hun det gående i enda 10 år. Som følge av en gjenoppbygging av hurtigrute-flåten etter krigen, ble det niende nybygget levert i 1956. Dette skipet fikk navnet "Finnmarken", og gamle "Finmarken" ble døpt om "Vågan". Navneskiftet skjedde i februar 1956, og man ble på den tiden bevisst på at skipet ikke lenger kunne opprettholde normal drift i ruten. I slutten av mars samme år kolliderte "Vågan" med et godsskip i Bodø, og måtte på verksted i Harstad. Etter dette ble det besluttet at skipet skulle legges i opplag. Det ble iverksatt tre måneder etterpå.

I januar 1957 ble skipet solgt til USKF. Selv om ombyggingen i 1946 kostet 2,3 millioner kroner, ble salgssummen 600 000 kr. Navnet ble endret til "Gann", andre skip i rekken, og ble raskt et skip godt likt av elevene. Forut ble det verksted, og skipets postkontor ble vaskerom. Skroget, som i løpet av hurtigrutekarrieren hadde blitt svart, ble nå malt om til grått.

"Gann" hadde noen gode år som skoleskip, for det meste til kai ved Buøy. Om sommeren gikk hun på cruise. Det var på denne tiden USKF startet med turer opp til Nordkapp. Gamle "Finmarken" ble derfor det første skipet i trafikk på ruten Stavanger - Nordkapp. Dette er en rute de resterende skipene i flåten har opprettholdt.

I 1959 ble det nok en milepæl i skipets historie, da hun hadde karrierens første seiling til utlandet i ordinær drift. Dette skjedde i oktober, til Leith i Skottland.

Skipet hadde ikke blitt brukt mange år som skoleskip, men alderen hadde for lengst satt sine spor.  22. september 1960 ble det spikeren i kista, da "Gann" hadde et uhell i Moss. Ved ankomst hadde skipet et ublidt møte med kaien, og fikk skader i baugen. Dette gjorde at skipet ble avskrevet. To måneder etter hendelsen ble skipet solgt til opphugging i Nederland.

…MEN «FINMARKEN» VAR IKKE BORTE!

Selv om skipet skulle hugges opp, var det deler av det som skulle taes vare på. Ifølge kontrakten fra VDS, skulle røykesalongen på førsteplass overføres til Sjøfartsmuseet i Bergen.

Skipet, som uten tvil hadde vært blant hurtigruteflåtens mest populære, var nå historie. Mange var derfor tilfreds med at en del av skipet sto godt bevart på museum. Lite visste de om, at en stor del av skipet fortsatt var i hel stand.

I 1998 fikk Hurtigrutemuseet melding fra en nederlandsk hurtigrutepassasjer om at "Villa Finmarken" sto på land. I en skog i Beekbergen nær Apeldoorn i Nederland, sto den gamle seksjonen med røykesalong, musikksalong og lugarer i andre etasje. Dette var nå brukt som overnattingssted for et ridesenter, men i 1999 ble eieren interessert i å selge det. I 2003 var det meste av de omfattende prosessene unnagjort, og flyttingen kunne starte. Via Amsterdam og Bergen, ankom "Villa Finmarken" Stokmarknes, hvor det står den dag i dag.